Kultur på bøgda

En mann fra Oslo ringte meg da jeg var på jobb i blomsterbutikken her en dag. "Ja, hallåå, du," sa han. "Du, jeg ringer fra Tigerstaaden, hehe. Var det mulig å få bestilt noen blomster hos dere, og få sendt dem opp til sykehuset i Elverum?" Slike litt overlegne telefonstemmer fra Tigerstaaden kan gjøre meg ganske ilter, men jeg bevarte roen og forsikra ham høflig om at jada, vi har nok av blomster her i Elverum vi, og blomsterbud har vi óg, gode mann! (jeg sa ikke det med gode mann, men jeg tenkte det ganske høyt inn meg).

Man kan si mye rart om Oslo. Jeg har mye fint å si om Oslo. Jeg liker mange parker, kafeer, butikker og gater i Oslo. Men jeg er ikke sikker på at jeg har lyst til å bo der likevel. Det er en litt kinkig sak for ei som har tatt litteraturvitenskapelig utdannelse, og helst burde satt seg på nærmeste trysilbuss til Tigerstaaden for å tjene til smør på brødet & få meg en jobb som virkelig har med litteratur å gjøre. Dette gjelder ikke bare i jobbsammenheng: Mange hevder at for å kunne delta i det "ordentlige" kulturlivet her i landet, må man jo inn til Oslo. Og enkelte ganger er det kanskje sånn: En bestemt konsert eller et teaterstykke settes opp bare der, ei utstilling eller ei opplesning jeg gjerne skulle fått med meg, er typisk nok lagt til en større by. I løpet av studieåra mine har jeg bodd i Trondheim og Göteborg og kost meg med bra kulturtilbud som ikke kommer til lille Elverum. Sjøl om vi har Volum, Festspill, Riksteater og kinosal.

Men jeg er likevel fornøyd over å kunne fastslå for meg sjøl at man gjerne kan bo på bygda og ikke ha det så verst, sånn kulturelt sett. Det er nemlig mulig å bo i grisgrendte strøk, og samtidig følge med på, ja til og med delta i, vesentlige deler av som fins av kulturliv i Norges rike. Noen av disse tankene kom til meg en morgen da jeg hadde vært ute i postkassa og henta inn Østlendingen og Morgenbladet, tatt en kikk ut over speilblanke Glomma utafor kjøkkenvinduet, og satt på tevannet.

Her sitter jeg, tenkte jeg, i et rødt tømmerhus på bygda, med elva på ene sida og skogen og åkeren på andre sida, og blar gjennom store mengder bra kulturstoff fra Tigerstaden. Jeg befinner meg 10 km fra nærmeste butikk, 15 km fra Elverums sentrum og to timers kjøring fra Oslo. Og i morra skal jeg kjøpe Klassekampen med lørdagens Bokmagasin, tenkte jeg, og gleda meg til å få ei tjukk blekke full av gode anmeldelser og intervjuer mellom hendene.

Etter at jeg hadde tenkt dette, lest avisa og drukke teen, satte jeg meg ved pc'en for å utøve mine egne bidrag til Norges kulturliv. Lenge leve internett som har gjort det mulig å kommunisere kjapt & gratis over store avstander! I fem timer leste jeg korrektur på ulike essays, skjønnlitterære tekster og intervjuer, som alt sammen inngår i høstens nummer av litteraturtidsskriftet Nordahl & eft., hvor jeg er medredaktør. Lanseringa foregår riktignok i Oslo, men pytt pytt; mye av forarbeidet skjer faktisk her i Bjølsetgrenda! Mailboksen gikk nesten varm av redaksjonelle innlegg, med heftige diskusjoner omkring layout, sideoppsett, skrivefeil og "hvor mange aviser skal vi annonsere i, egentlig?" og ikke minst "hvem skal ha vorspiel før lanseringsfesten?". Så fikk jeg i oppgave å skrive forord til tidsskriftet, og måtte plutselig skynde meg å sette ord på hvilke tanker jeg har omkring nummeret tema, "intervju & samtale".

Senere utover kvelden ble det ny runde korrekturarbeid, denne gangen med gjennomlesing av Volums egen prosjektplan, som blir sendt rundt til samarbeidspartnerne våre for å vise seriøsiteten bak festivalen. Jeg fikk mail fra en forfatter som sa han ikke kunne komme til Volum, og en annen mail fra noen musikere som sa at de kunne. Så kom jeg på at den bokanmeldelsen jeg skulle ha skrevet, om ei bok jeg faktisk HAR rukket å lese, den burde jeg ha begynt på forlengst... Og det var da det gikk opp for meg at her sitter jeg og er en del av det aktive kulturlivet i Norge. Uten å tjene ei krone på det, riktigbok, men det er jo slik mange av kulturens hjul går rundt, og det er mye morsommere å bidra frivillig og få være med på kalaset, enn at hjula står stille.

Og slik går no dagan. Det skrives, tenkes, leses, jobbes og forberedes over en lav sko, og alt dette skjer i Bjølsetgrenda, 10 km fra nærmeste butikk, og med utsikt til elva og skogen. Og det gjør meg glad og litt stolt, på bygdas vegne.

Lina.