Uforglemmelig aften.

På reise i India fant min reisekompis og jeg plutselig ut at Motorpsycho skulle holde konsert i Trondheim noen måneder seinere. Vi satte maskineriet i gang, og fikk reisekompisens kjæreste (som befant seg i Trondheim) til å fikse billetter for oss. Som du sikkert forstår: i frykt for å ikke få billetter fikk vi de bestilt fra India. Jeg nevner dette kun for at du skal forstå hvor enormt viktig det var for oss å se Motorpsychos første konsert, etter at bandet hadde vært i dvale i noen år..
Så til den faktiske kvelden. Konsertkvelden. Jeg hadde gledet meg i ukevis. Det var utsolgt. Alt lå til rette for en knakenes bra aften. Ble bedt på vors til en kompis av en venninne. Jeg var eneste vorspieldeltager med billett. Jeg ankom vorspielet litt i seineste laget. Men tenkte at en times vorspiel funker fint, og gjorde som jeg pleier i tidsnød. Tok noen slurker ekstra, i relativt raskt tempo. Etter en time hadde vorspielet tatt seg betraktelig opp, det var et livlig lag med opptil flere kjekke karer, stemningen var god, og det var også min egen form. Nesten litt i beste laget. Det slo meg at jeg burde bevege meg mot Samfundet for å nå konserten, men jeg satt midt i en spenstig diskusjon om påkjørsel av elg, med en av lagets (i mine øyne) mest sjarmerende deltagere. Det var vanskelig å stikke. Ytterligere et kvarter senere skjønte jeg at jeg var nødt til å gå. Konserten var høyst sannsynlig allerede i gang. Det var Motorpsycho, med billett bestilt fra India. Jeg fikk knytt på meg skoa, og sjanglet meg ut døra.
Tilleggsinfo for folk som er kjent i Trondheim: vorspielet befant seg i Elgsetergate, retning Lerkendal. Jeg skulle til Samfundets storsal. Med andre ord: strekningen som skulle tilbakelegges var en lang, rett og svært løpbar vei. Og jeg løp. Jeg løp alt beina kunne bære. Jeg løp på den siden av Elgsetergate hvor Samfundet ligger. Altså: jeg kunne se det runde røde, og hadde hundre prosent fokus på målet. Når man kommer den veien, må man krysse gaten som kommer fra Gløshaugen og ned på Elgsetergate. Der finnes et lyskryss. Og på ca 200 meters avstand kunne jeg skimte at det var grønn mann. Jeg økte farten ytterligere, det var kun en tanke i hodet. Snah sto på scena, jeg var nødt til å rekke den grønne mannen. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvilken fart jeg må ha hatt, i det jeg oppdaget at grønn mann var blitt blinkegrønn. Jeg var fremdeles overbevist om at jeg kunne rekke det. Ca 5 meter før jeg nådde gangfeltet var mannen rød. Jeg forsatte i fin stil, dette skulle gå bra. Samfundet, Storsalen og Motorpsycho var så nært. Så, i det jeg løp ut i gangfeltet, nå på rykende fersk rød mann, gikk det galt. I et sekund glemte jeg den lille kanten som gjerne finnes ned til gangfeltet. Plutselig var ikke lenger Samfundet i synsfeltet. Det hadde blitt erstattet av asfalt, hvite striper, og smerte av en annen verden. Jeg må ha trynet i en fantastisk stil, der jeg i topphastighet flatet ut i gangfeltet. Jeg hadde følelsen av at jeg skled et par meter også. Og først når jeg lå der, ble jeg oppmerksom på bilen som ventet på å få kjøre. En relativt beruset pike horisontalt i veibanen hindret trafikken betraktelig. Og bilen hadde stått der en stund. De må ha sett meg komme løpende som en gal i Elgsetergata, raskere og raskere, for så å grisetryne ut i gangfeltet i det de fikk grønt lys for å kjøre. Dette ville normalt gjort meg ufattelig flau. Men fremdeles var Motorpsycho det eneste som sto i hodet på meg. Jeg kravlet meg derfor på beina, med et par strømpebukser som var revet fint i stykker på begge knærne, vinket smilende til bilen (”det går bra med meg, no worries!”) og fortsatte løpingen helt inn i Samfundets Storsal. Snah var på scena. Lykken var fullkommen. Og da var det at det gikk opp for meg. Rock er best med smerte. Med noen knær som senere gjorde at en cafeansatt på Edgar ble helt hvit i trynet da han plastret de med gassbandasje, var Motorpsycho fullkomment. Det er nødt til å være min aller beste konsertopplevelse til nå. Jeg sto der med en pils i den ene hånden, med den andre hånden nappet jeg ivrig i strømpebuksa for å hindre den i å bli en del av sårene. Jeg husker jeg tenkte: "heldigvis, det blør ennå. ingen grunn til å bekymre seg for at den gror fast". Jeg tenkte det hele konserten igjennom. Inkludert under brannevakueringa som ble foretatt midtveis. Motorpsycho kom på igjen. Og spilte fantastisk. Våknet dagen derpå, fremdeles blid, med noen ubøyelige knær, fillete både skjørt og strømpebukse, og gassbandasje totalt grodd inn i sårene. "Er ikke dette råkkenråll så veit jaggu ikke jeg", husker jeg at jeg tenkte i det jeg satte på "No Evil" og nappet bandasjen ut av sårene. Øl og rock er, som vi vet, fot i sokk. Men for den optimale følelsen kan det anbefales å supplere med blod og småstein.

Maren