Store kulturopplevelser i fremmed land

Tidligere i høst hadde jeg den store glede av å reise til Egypt med familien min. Pappa fylte 60 år i mars og fikk reise i bursdaggave, og han fikk selv velge hvor han ville dra. Siden han er en historieinteressert kar har han alltid hatt lyst til å oppleve pyramider, Nilen og sfinxer i Egypt. Han er også gammel norsklærer og mer enn gjennomsnittlig glad i Ibsen, så da han fikk høre at selveste Bentein Baardson skulle sette opp «Peer Gynt» i Giza utenfor Kairo, med nettopp pyramider og sfinx som kulisser, ja da var ikke særlig tvil om hvor turen skulle gå.
Så vi pakket solbriller, solkrem og desinfiseringsmiddel i kofferten og satte oss på flyet. Man kan aldri være for forsiktig når man kommer fra Elverum og skal ut i den store verden, særlig ikke når man skal til land hvor de vestlige turister har en lei tendens til å få rennebæsj bare de kikker på maten.

Makan til kulturspekket uke har jeg aldri vært med på. Det var arabisk wake up-call fra alle byens moskeer nøyaktig klokka 05, det var en trafikk fullstendig blottet for regler eller sikkerhetsmessige forskrifter. Det var sfinx og pyramider (dææææven de var store utapå og trange inni!); inntørkede faraoer i glassbur og ufattelige skatter på nasjonalmuseet i Kairo, og svære vakre moskeer med fantastisk ornamentikk. Det var yrende folkeliv ved Nilens bredder i Kairo by under avslutningen av Ramadan. Det var Midtøstens største kjøpesenter, som viste seg å være en labyrint av møkkete og søplete gater med Mart'nsaktige boder med mye rusk og ræl. Det var kveldsbåttur på Nilen (hvor jeg ble tvunget til å bli med å danse en slags arabisk dans foran alle de andre – kjeeeeempegøy det) med Kairo skyline på alle kanter. Det var dronning Sonja (!) på offisielt besøk ved Keops-pyramiden (mamma fimet og tok masse bilder). Det var romerske ruiner, koptiske kirker, døde hester i veikanten, vannpiper, papyrus og egyptiske bryllup, og overalt, overalt var det smilende, vennlige mennesker som sa «Welcome to Egypt!» som om vi var de første utlendingene som besøkte landet noensinne.

Og så var det «Peer Gynt». Da Lise Fjeldstad ropte «Peer! Du lyver!» til sin umulige sønn Bjarte Hjelmland lå pyramidene i stummende mørke slik at vi knapt kunne se dem. Pappa syntes dette var urovekkende og hvisket bekymret: «Dem har vel kanskje tenkt å sette litt lys på dissa derre der?????» Selvfølgelig skulle de det. Kairo Symfoniorkester spilte Griegs musikk mens et egyptisk kor kjempet med de norske ordene og plutselig, på en-to-tre! lå alle tre pyramidene i Giza badet i flomlys mot den mørke himmelen. Den svale vinden strøk oss over håret og det stakk i magen min av en barnslig lykke over å få oppleve noe så magisk.

På vei ut etter forestillingen var vi ganske stille alle sammen mens vi prøvde å fordøye kveldens opplevelser. Derfor ble jeg og pappa nokså vippet av pinnen da vi plutselig ble blendet av et digert kameralys og en mann jeg har sett på tv før stakk en mikrofon opp i ansiktene våre og sa: «Heeeeeiiiii! Dere ser norske ut. Hvordan vil dere beskrive dette her????» Jeg tenkte «du kødder med meg, jeg har jo ikke et eneste fornuftig ord å komme med akkurat nå!!!» Og det hadde jeg heller ikke, i stedet stotret jeg frem et eller annet om at «det var veldig, veldig bra». Pappa fortalte at han hadde fått turen og forestillingen i 60-årsgave av sin kone og sine barn, og at han jammen ikke kunne si annet enn at han var svært, svært fornøyd.

Dagen etter kom vi på 23-nyhetene på TV2. De hadde klippet bort det jeg sa, men beholdt pappa. Jeg sto og smilte ved siden av, så jeg fikk da et lite sekund på tv jeg også. Da jeg kom tilbake til Oslo hadde jeg rennebæsj i en uke. Kankje er det bare rett og rimelig. Det er vel prisen man må betale for en så fantastisk tur.

Rannveig, Sceneansvarlig

Kultur på bøgda

En mann fra Oslo ringte meg da jeg var på jobb i blomsterbutikken her en dag. "Ja, hallåå, du," sa han. "Du, jeg ringer fra Tigerstaaden, hehe. Var det mulig å få bestilt noen blomster hos dere, og få sendt dem opp til sykehuset i Elverum?" Slike litt overlegne telefonstemmer fra Tigerstaaden kan gjøre meg ganske ilter, men jeg bevarte roen og forsikra ham høflig om at jada, vi har nok av blomster her i Elverum vi, og blomsterbud har vi óg, gode mann! (jeg sa ikke det med gode mann, men jeg tenkte det ganske høyt inn meg).

Man kan si mye rart om Oslo. Jeg har mye fint å si om Oslo. Jeg liker mange parker, kafeer, butikker og gater i Oslo. Men jeg er ikke sikker på at jeg har lyst til å bo der likevel. Det er en litt kinkig sak for ei som har tatt litteraturvitenskapelig utdannelse, og helst burde satt seg på nærmeste trysilbuss til Tigerstaaden for å tjene til smør på brødet & få meg en jobb som virkelig har med litteratur å gjøre. Dette gjelder ikke bare i jobbsammenheng: Mange hevder at for å kunne delta i det "ordentlige" kulturlivet her i landet, må man jo inn til Oslo. Og enkelte ganger er det kanskje sånn: En bestemt konsert eller et teaterstykke settes opp bare der, ei utstilling eller ei opplesning jeg gjerne skulle fått med meg, er typisk nok lagt til en større by. I løpet av studieåra mine har jeg bodd i Trondheim og Göteborg og kost meg med bra kulturtilbud som ikke kommer til lille Elverum. Sjøl om vi har Volum, Festspill, Riksteater og kinosal.

Men jeg er likevel fornøyd over å kunne fastslå for meg sjøl at man gjerne kan bo på bygda og ikke ha det så verst, sånn kulturelt sett. Det er nemlig mulig å bo i grisgrendte strøk, og samtidig følge med på, ja til og med delta i, vesentlige deler av som fins av kulturliv i Norges rike. Noen av disse tankene kom til meg en morgen da jeg hadde vært ute i postkassa og henta inn Østlendingen og Morgenbladet, tatt en kikk ut over speilblanke Glomma utafor kjøkkenvinduet, og satt på tevannet.

Her sitter jeg, tenkte jeg, i et rødt tømmerhus på bygda, med elva på ene sida og skogen og åkeren på andre sida, og blar gjennom store mengder bra kulturstoff fra Tigerstaden. Jeg befinner meg 10 km fra nærmeste butikk, 15 km fra Elverums sentrum og to timers kjøring fra Oslo. Og i morra skal jeg kjøpe Klassekampen med lørdagens Bokmagasin, tenkte jeg, og gleda meg til å få ei tjukk blekke full av gode anmeldelser og intervjuer mellom hendene.

Etter at jeg hadde tenkt dette, lest avisa og drukke teen, satte jeg meg ved pc'en for å utøve mine egne bidrag til Norges kulturliv. Lenge leve internett som har gjort det mulig å kommunisere kjapt & gratis over store avstander! I fem timer leste jeg korrektur på ulike essays, skjønnlitterære tekster og intervjuer, som alt sammen inngår i høstens nummer av litteraturtidsskriftet Nordahl & eft., hvor jeg er medredaktør. Lanseringa foregår riktignok i Oslo, men pytt pytt; mye av forarbeidet skjer faktisk her i Bjølsetgrenda! Mailboksen gikk nesten varm av redaksjonelle innlegg, med heftige diskusjoner omkring layout, sideoppsett, skrivefeil og "hvor mange aviser skal vi annonsere i, egentlig?" og ikke minst "hvem skal ha vorspiel før lanseringsfesten?". Så fikk jeg i oppgave å skrive forord til tidsskriftet, og måtte plutselig skynde meg å sette ord på hvilke tanker jeg har omkring nummeret tema, "intervju & samtale".

Senere utover kvelden ble det ny runde korrekturarbeid, denne gangen med gjennomlesing av Volums egen prosjektplan, som blir sendt rundt til samarbeidspartnerne våre for å vise seriøsiteten bak festivalen. Jeg fikk mail fra en forfatter som sa han ikke kunne komme til Volum, og en annen mail fra noen musikere som sa at de kunne. Så kom jeg på at den bokanmeldelsen jeg skulle ha skrevet, om ei bok jeg faktisk HAR rukket å lese, den burde jeg ha begynt på forlengst... Og det var da det gikk opp for meg at her sitter jeg og er en del av det aktive kulturlivet i Norge. Uten å tjene ei krone på det, riktigbok, men det er jo slik mange av kulturens hjul går rundt, og det er mye morsommere å bidra frivillig og få være med på kalaset, enn at hjula står stille.

Og slik går no dagan. Det skrives, tenkes, leses, jobbes og forberedes over en lav sko, og alt dette skjer i Bjølsetgrenda, 10 km fra nærmeste butikk, og med utsikt til elva og skogen. Og det gjør meg glad og litt stolt, på bygdas vegne.

Lina.

Uforglemmelig aften.

På reise i India fant min reisekompis og jeg plutselig ut at Motorpsycho skulle holde konsert i Trondheim noen måneder seinere. Vi satte maskineriet i gang, og fikk reisekompisens kjæreste (som befant seg i Trondheim) til å fikse billetter for oss. Som du sikkert forstår: i frykt for å ikke få billetter fikk vi de bestilt fra India. Jeg nevner dette kun for at du skal forstå hvor enormt viktig det var for oss å se Motorpsychos første konsert, etter at bandet hadde vært i dvale i noen år..
Så til den faktiske kvelden. Konsertkvelden. Jeg hadde gledet meg i ukevis. Det var utsolgt. Alt lå til rette for en knakenes bra aften. Ble bedt på vors til en kompis av en venninne. Jeg var eneste vorspieldeltager med billett. Jeg ankom vorspielet litt i seineste laget. Men tenkte at en times vorspiel funker fint, og gjorde som jeg pleier i tidsnød. Tok noen slurker ekstra, i relativt raskt tempo. Etter en time hadde vorspielet tatt seg betraktelig opp, det var et livlig lag med opptil flere kjekke karer, stemningen var god, og det var også min egen form. Nesten litt i beste laget. Det slo meg at jeg burde bevege meg mot Samfundet for å nå konserten, men jeg satt midt i en spenstig diskusjon om påkjørsel av elg, med en av lagets (i mine øyne) mest sjarmerende deltagere. Det var vanskelig å stikke. Ytterligere et kvarter senere skjønte jeg at jeg var nødt til å gå. Konserten var høyst sannsynlig allerede i gang. Det var Motorpsycho, med billett bestilt fra India. Jeg fikk knytt på meg skoa, og sjanglet meg ut døra.
Tilleggsinfo for folk som er kjent i Trondheim: vorspielet befant seg i Elgsetergate, retning Lerkendal. Jeg skulle til Samfundets storsal. Med andre ord: strekningen som skulle tilbakelegges var en lang, rett og svært løpbar vei. Og jeg løp. Jeg løp alt beina kunne bære. Jeg løp på den siden av Elgsetergate hvor Samfundet ligger. Altså: jeg kunne se det runde røde, og hadde hundre prosent fokus på målet. Når man kommer den veien, må man krysse gaten som kommer fra Gløshaugen og ned på Elgsetergate. Der finnes et lyskryss. Og på ca 200 meters avstand kunne jeg skimte at det var grønn mann. Jeg økte farten ytterligere, det var kun en tanke i hodet. Snah sto på scena, jeg var nødt til å rekke den grønne mannen. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvilken fart jeg må ha hatt, i det jeg oppdaget at grønn mann var blitt blinkegrønn. Jeg var fremdeles overbevist om at jeg kunne rekke det. Ca 5 meter før jeg nådde gangfeltet var mannen rød. Jeg forsatte i fin stil, dette skulle gå bra. Samfundet, Storsalen og Motorpsycho var så nært. Så, i det jeg løp ut i gangfeltet, nå på rykende fersk rød mann, gikk det galt. I et sekund glemte jeg den lille kanten som gjerne finnes ned til gangfeltet. Plutselig var ikke lenger Samfundet i synsfeltet. Det hadde blitt erstattet av asfalt, hvite striper, og smerte av en annen verden. Jeg må ha trynet i en fantastisk stil, der jeg i topphastighet flatet ut i gangfeltet. Jeg hadde følelsen av at jeg skled et par meter også. Og først når jeg lå der, ble jeg oppmerksom på bilen som ventet på å få kjøre. En relativt beruset pike horisontalt i veibanen hindret trafikken betraktelig. Og bilen hadde stått der en stund. De må ha sett meg komme løpende som en gal i Elgsetergata, raskere og raskere, for så å grisetryne ut i gangfeltet i det de fikk grønt lys for å kjøre. Dette ville normalt gjort meg ufattelig flau. Men fremdeles var Motorpsycho det eneste som sto i hodet på meg. Jeg kravlet meg derfor på beina, med et par strømpebukser som var revet fint i stykker på begge knærne, vinket smilende til bilen (”det går bra med meg, no worries!”) og fortsatte løpingen helt inn i Samfundets Storsal. Snah var på scena. Lykken var fullkommen. Og da var det at det gikk opp for meg. Rock er best med smerte. Med noen knær som senere gjorde at en cafeansatt på Edgar ble helt hvit i trynet da han plastret de med gassbandasje, var Motorpsycho fullkomment. Det er nødt til å være min aller beste konsertopplevelse til nå. Jeg sto der med en pils i den ene hånden, med den andre hånden nappet jeg ivrig i strømpebuksa for å hindre den i å bli en del av sårene. Jeg husker jeg tenkte: "heldigvis, det blør ennå. ingen grunn til å bekymre seg for at den gror fast". Jeg tenkte det hele konserten igjennom. Inkludert under brannevakueringa som ble foretatt midtveis. Motorpsycho kom på igjen. Og spilte fantastisk. Våknet dagen derpå, fremdeles blid, med noen ubøyelige knær, fillete både skjørt og strømpebukse, og gassbandasje totalt grodd inn i sårene. "Er ikke dette råkkenråll så veit jaggu ikke jeg", husker jeg at jeg tenkte i det jeg satte på "No Evil" og nappet bandasjen ut av sårene. Øl og rock er, som vi vet, fot i sokk. Men for den optimale følelsen kan det anbefales å supplere med blod og småstein.

Maren

Volum - en kulturfestival med egenverdi

Kunstnere og enkelte politikere snakker om egenverdi i kunst og kultur. Denne egenverdien er en hemmelighet som alle burde få del i slik at den kan brukes for det den er verdt. Jeg skal ikke begi meg ut på å forklare betydninger av kulturbegrepet, annet enn at jeg kan love at alle innslag under Volumfesivalen er kultur med en potensiell egenverdi som kan gi gode kulturopplevelser.

Det geniale er at gode kulturopplevelser, såvidt jeg vet, i seg selv ikke har andre bivirkninger enn at de kan skape avhengighet for de som har oppdaget muligheten. Faren med dette er at man kan komme til å bruke mye av fritiden sin på kultur. Den gode nyheten i denne sammenheng er at fritid er noe vi får stadig mer av. Mye av vår fritid åpenbarer seg gjerne i forbindelse med helger, og Volum arrangeres i en helg. Dette betyr at mange av oss kan få oppleve kulturens egenverdi nærmest i tre dager til ende! Blir ikke det en kostbar affære spør du kanskje - tre dager med gode kulturopplevelser?! Det tror jeg ikke, for en av våre målsetninger er at Volum skal være tilgjengelig, også for de som ikke sparer lommepengene sine hele uka. Det finnes med andre ord få unnskyldninger for ikke å kunne sette Volum på programmet.

Hva er så denne egenverdien? For min del kan det handle om en konsert som gjør slik inntrykk at det ikke kan forklares – om å oppdage at det å få frysninger ikke bare er en metafor, eller å se et bilde som sier meg noe som det blir innlysende at ord ikke kan beskrive. Det er imidlertid ofte sånn at disse opplevelsene ikke trenger å være fine selv om de er gode. De kan også være provoserende eller triste, morsomme, stygge, "kick ass", irrasjonelle eller rett og slett så likegyldige at man begynner å lure hvem det er som har misforstått. Felles for disse opplevelsene er at de på en måte kobler meg direkte til tilværelsens hovednerve, eller til en kosmisk interstellar motorvei hvor… Dette blir nesten som å forsøke å forklare smaken på vann. Prøv heller selv!

Per