”Brøstmjølk i auge”

En skal alltid være åpen for hvor, når og av hvem en mottar gode råd og tips. Verdifull kulturinnputt om de underligste emner kan vi åpenbart få når vi venter det som minst. I mitt tilfelle setter jeg alltid pris på å få utvidet min horisont innenfor feltet bevegelseskultur, og da først og fremst knyttet opp til mitt arbeid innenfor friluftslivsfaget.

Midt i november 2006 unna Sølvi og jeg oss en pause i hverdagslivet. Vi reiste til Bergen for å få litt åndelig påfyll, og kanskje få gjort unna litt julehandling. Vi tok inn på Skansen Pensjonat som ligger litt oppi lia for fisketorget, bakenfor Fløybanen. Godt fornøyde med en bolig med en upåklagelig utsikt over byen, forberede vi oss til å virkelig gjøre Bergen. I lomma hadde vi to teaterbilletter, og våre hjerner hadde for lengst fininnstilt seg på forestillingen ”Bikubesong”, som vi skulle se på Logen Teater seinere på kvelden. Vi leste litt i boka til Frode Grytten for å få frisket opp persongalleriet han har plassert i ei boligblokk på Odda, mens vi delte en øl og snakket om Smithslåter. Vi så frem til det som ventet oss ute i den store verden, og hadde forøvrig ingen anelse om de impulser som snart skulle berike oss i vårt eget rom på vårt aldri så lite Bergen-vorspiel.

Vi skrur på den lille tivoliradioen på nattbordet mens vi legger de siste planer for kvelden. Ut fra høytaleren klinger toner ifra P2 og vi lar den forbli på den frekvensen uten å tenke noe mer over det. Kulturkanal nr en fyller rommet. Til å begynne med legger jeg ikke riktig merke til hva slags emne det er snakk om, men fatter etter hvert større interesse for radiosamtalen. Programmet ”Museum” er på lufta. Innimellom programledernes dialog om levekåra på tidlig 1900-tallet, spiller de av gamle lydbånd ifra samme tidsepoke. Og idet Sølvi og jeg har bestemt oss for å bryte opp og rusle ut i de trange bergenssmauene, spiller programmet av et gammelt lydopptak med en fjellbonde fra Nordland. Bonden blir intervjuet, og forteller på sitt lokalmål om den gang det nesten gikk riktig ille med ham. Han legger ut om den gangen han var på sledetur over fjellet ifra Sverige til Mosjøen, og det ikke gikk bedre til enn at gubben klarte å bli snøblind. Å bli snøblind er ingen spøk må vite, og vi får fortalt at det var på håret at mannen fikk kara seg ned og hjemmat til garden. I intervjuet pensler de så inn på hvordan det gikk med synet hans etter å ha berget seg hjem, hvor så gubben gnåler frem følgende resept på vaskeekte dalommål - la meg derifra få sitere: ”Ja, æ kom mæ hemmat, og når æ fækk mæ litt brøstmjølk i auge, ja, da gjekk det etter kvart over”. Sitat slutt.

Brøstmjølk i auge har undertegnede aldri blitt presentert som en akseptert og praktisert metode inne turførstehjelp, og programlederne av ”Museum” sådde da også seinere i programmet tvil om denne metodens fortreffelighet. Jeg har imidlertid ingen problemer med å se nytten av en slik type behandling, og er villig til å godta dette som en fullverdig metode innenfor førstehjelpens ABC. Skulle jeg noen gang slumpe til å være med en ammende kvinne på vintertur, skal jeg seriøst vurdere å legge igjen snøbrillene mine hjemme. Riktig botemiddel på blindheta vil jo være medbrakt likevel.

La oss nå ikke glemme forestillingen på denne berikende dagen. Boka Bikubesong er skrevet av tidligere Volumdeltaker Frode Grytten, og teaterversjonen svarte til forventingene, og gjorde vår kveld i Bergen til en fullkommen kulturaften. Moralen ifra det hele må kunne oppsummeres i to punkter: For det første er P2 en suveren vorspielkanal, uansett hva kveldens agenda måtte være. For det andre, og ikke minst, må vi huske å etterfølge den kjente og kjære fjellvettregelen: Lytt til erfarne fjellfolk! Det er tydeligvis ikke grenser for hvilke yrkeshemmeligheter disse gamle ringrevene går og bærer på.

God tur!

Knut Egil, økonomiansvarlig