Et eget rom

Ei bok jeg stadig kommer tilbake til, er Virginia Woolfs A room of one’s own fra 1929. Det er et langt essay hvor hun skriver om nødvendigheten av at kvinner skal ha sitt eget rom, noe som var en veldig moderne tanke på den tida, men kanskje mer sjølsagt i dag. Et sted man kan trekke seg tilbake, være alene, tenke og fundere, skrive eller utfolde seg på andre måter. Det er nødvendig for kreativiteten, for sjølrespekten, for å finne fram til sine egne grenser og huske hvem man er. Hvem er jeg, når jeg har rom, tid, til å kjenne etter?


Jeg tror alle trenger et slikt rom, kvinner som menn, kunstnere som ikke-kunstnere. Det er noe med behovet for å stenge resten av livet ute noen øyeblikk, noen timer; rydde opp i seg sjøl, finne tilbake til pusten som går helt ned i magen, finne tilbake til de virkelig viktige tingene. Noe man kanskje glømmer ellers i hverdagen, når man over lang tid lever for tett innpå hverandre, er omgitt av ansvar, krav, tidsfrister og gjøremål.


Dette er noe jeg har tenkt mye på i det siste. Det var helt klart ikke en del av planen å flytte hjem til mamma og pappa i en alder av 26 år. Nå har det likevel blitt slik, og jeg tenker at det er en midlertidig situasjon som ikke er ment å vare. Så gjelder det å gjøre det beste ut av det i mellomtida. Hvordan beholde seg sjøl midt i alt dette?


Det er da jeg merker ekstra godt at jeg må skape meg et rom hvor de andre rundt meg ikke har adgang, om det nå er et fysisk rom jeg kan gå inn i og lukke døra bak meg, eller et mentalt fristed jeg skaper inni meg når jeg tenker, hører musikk, leser bøker, planlegger livet mitt, ser framover, drømmer.


Og det er da jeg etter hvert får et akutt behov for å reise litt vekk. Og prøver å gå inn i en slags Amelie-aktig tilværelse for noen dager; hive av meg jobb-t-skjorta og ta på meg skjørtet og finskoa, leve litt utafor trivielle problemer som sjukdom, biler som trenger bensin, glatte veier, kjipe kunder på jobb og foreldre som ikke hører på samme radiokanal som meg. (”Nå står den på feil igjen!”) Så jeg bestemte meg for en time-out, satte meg på toget, og fant tilbake til mitt eget rom i gode gamle Trondheim for noen dager. Er det vemodig å ikke være student lenger? Ja! Men godt også. På en merkelig måte. For noen dager kan jeg bare drive rundt i byen uten å ha noen klare mål; jeg har kjøpt meg en lang svart kjole på en bruktbutikk, handla musikk, ei fransk bok i et antikvariat, og levd i ei venninnes varme retrohule, med tekopper, kafébesøk og en middag med litt for mange glass varierte typer alkohol på samme kveld… Bare det å våkne opp i et ukjent rom et par morgener på rad; jeg er et nytt menneske. Og om natta, når jeg skal krølle meg sammen på flatsenga og sove som et murmeldyr, fordøye alle inntrykkene fra dagen, DA vil hjernen min endelig tenke kreativt, er kommet i dette rette humøret; let’s party! sier hjernen, nå begynner moroa, fem om natta. Jeg har funnet tilbake til et boblende rom. Hurra for ferier.

Lina, litteraturansvarlig