Hjem

I Hampi, India er dette noen sin inngangsdør. Eller, når jeg tenker meg om, er dette sannsynligvis mange sin inngangsdør. Ingen bor for seg sjøl i India. Alle bor sammen. Dette er stedet noen kommer hjem til hver dag. Akkurat nå ønskes noen velkommen av dette rommet. Og da slår det meg, hvor utrolig kjedelig velkomsten til min egen leilighet er. En småsliten gammel hotellgang fra nittitallet, med småslitt, pent støvsugd hotellteppe, pene, kritthvite vegger, og massevis av dører som fører inn til mennesker jeg aldri har sett. Min egen dør er i stivt treverk, og har lås for hotell-låsekort. Den funker ikke. Jeg bruker helt vanlig nøkkel i nøkkellåsen over. I entreen inne i leiligheten finnes juksemahogni, og det første jeg får i trynet når jeg kommer inn døren, er meg selv. I full figur. Til venstre henger jeg jakken.

Sannsynligvis ville en inder latt seg fascinere av min entré. På samme måte som jeg misunner hans. Eller hennes. Men en ting har vi felles. For henne lukter knallfarget murpuss det samme som støvsugde hotelltepper lukter for meg. Hjem. Jeg tror uansett jeg stikker ned til farvehandleren og kikker på de turkise boksene. Og med smil om munnen kan jeg livlig forestille meg hvilket forbanna leven det hadde blitt, om de andre ni totalt ukjente beboerene i 3.etg kom hjem til nymalte vegger en torsdag ettermiddag. En bit av India til det norske folk, velbekomme! Og neste dag: ekstraordinært styremøte i borettslaget. Møteplikt.

Maren