Lina ser på: Nynorsk

En sjølransakende bloggpost denne gangen. Jeg stiller spørsmålet (og ikke uten hjertesukk): Hvorfor skriver jeg ikke nynorsk?

Jeg er fan av Olaug Nilssen og Tarjei Vesaas. Jeg leser gjerne Frode Grytten, Anna Gavalda i nynorsk oversettelse, Gunnhild Øyehaug og Tormod Haugland, Eva Jensen og Sigmund Løvaasen (som kommer fra min nabokommune, Trysil), Eldrid Lunden og Jon Fosse, Carl Frode Tiller og Ingrid Aanestad.

Jeg kommer, i følge det jeg kan skjønne og dessuten har lært, fra et område som bruker bokmål i skolen og det offentlige generelt, men som har så mange særtrekk i dialekta, at målet mitt (fra Elverum, som utgjør et veiknutepunkt i Sørøsterdal, en smeltedigel full av bygdinger, løtensinger, tryslinger, åmotinger og solunger) faktisk peker mer i retning av nynorsk enn av bokmål. Så sant jeg hadde prata som de gamle gjør, og slutta å knote slik jeg gjør etter flere år med sentrumsskole og byliv. Da norsklæreren min påpekte dette i tredje klasse på videregående, ble det ramaskrik blant de fisefine sentrumsungdommene (dvs. leiersinga fra Søbakken, for dem som er lokalkjente), som mest av alt ville få det til å høres ut som om de kom fra Oslo så snart de åpna munn). ("Den helvetes hovudstaden", sitat Olaug Nilssen). Kunne gjerne ha skrevi mer om Oslo her, men overlater det til Oalug Nilssen i første omgang.

Jeg har i flere år pukka på retten min til å skrive gras, mjølk, hjematt istedet for hjem igjen, sjøl istedet for selv. Jeg prøvde meg ei stund på sjølv (med v), men fikk beskjed om at det er nynorsk, og man må være konsekvent. Jeg prøvde meg ei stund med "å sjå", men fikk høre at det er nynorsk, og at jeg skriver bokmål. Jeg måtte overbevise veilederen min på masterstudiet om at jeg helt fint kunne skrive a-endelser på verb, bare jeg gjorde det konsekvent (han handla inn mat, jeg oppdaga noe nytt) og jeg skriver for eksempel "denne omarbeida versjonen" istedet for "den omarbeidede" (noe så tungt og heslig skal du lete lenger etter).

Kanskje er dette takket være 1) norsklæreren min på videreående, som åpna for bruk av radikale bokmålsformer "så lenge man bruker dem konsekvent" og 2) Arild Linneberg, som jeg har lest litteraturvitenskapelige tekster av, og fikk ståpels på ryggen da jeg oppdaga at det var lov til å skrive slik. 3) det har heller ikke vært dumt å lese Rune Christiansen, Kyrre Andreassen eller Thure-Erik Lund, 4) og det var frigjørende å lese lokale dialektinnslag i for eksempel Sigmund Løvaasens romaner Nyryddinga og Brakk, og Adelheyd Seyfarts Fars hus.

Men når det gjelder flere av de jeg nevner ovenfor (Andreassen, Linneberg, Christiansen, Lund) kommer de fra områder med utstrakt bruk av diftonger. De skriver at de veit, de blei og noen ble til og med kanskje heite om øra. De sitter på stein, får vondt i et bein. Her i Elverum er det svært lite bruk av diftonger i dialekta - vi har såkalt monoftongering. Det vil si at jeg sitter (eller sitt) på en sten, får vondt i benet, og det betyr IKKE at jeg dermed sagt later som om jeg kommer fra finere Frogner. Hvis jeg hadde røkt (røyka), ville jeg gått ut for å røke, ikke for å røyke. Og ville følt at jeg prater bred (ikke brei) dialekt når jeg sier det. Som demonstrert overfor, skulle jeg ønske det var mer akseptert at jeg skriver perfektum mer slik jeg snakker det: har skrevi (og jeg oversetter, for språkdøve: har skrevet), har kømmi (har kommet), har vøksi opp (vokst opp), har fønni (har funnet), har vønni (har vunnet). Jeg har dessuten lyst til låne mange nynorske sterke verbformer. Jeg vil heller skrive at jeg sitt (sit) enn at jeg sitter, at jeg kjem enn at jeg kommer.

Jeg konkluderer med at det er lettere å bruke (og få aksept for) mine radikale ønskeformer/dialektformer skjønnlitterært, altså kunsterisk (fordi kunsten skal være FRI), enn det er å bruke dem i offentlige brev, masteravhandlinger, rundskriv og rapporter. Jeg er sjøl tilhenger av at saklige, vitenskapelige, informative tekster skal være leselige og konsekvente uten for store krumspring og barrierer (jeg er ofte ute med den mentale rødpennen når jeg leser andrs tekster). Jeg innser at ingen avis vil ansette meg som journalist dersom jeg ikke kan fire på krava og underordne meg en mer konservativ (eller "normativ") bokmålsform.

Men når det kommer til kunsten, blir jeg trassig og personlig, og snur opp ned på disse krava. Enten det er hjemlengselen som gjør seg utslag, urspråket mitt, barndomsspråket, som vil opp og fram, eller om det er lysten til å skrive underlig, overraske, gjøre ting litt vanskeligere.

Jeg vet at hedmarkinger som f.eks. Liv Nysted har gått over fra bokmål til nynorsk i voksen alder, og føler seg friere med det. Men jeg klarer ikke få meg til å skrive helt nynorsk sjøl. Hvorfor?

Tam tara tam:

Jeg tror det har å gjøre med de forbanna orda eg og ikkje å gjøre. Det er UMULIG for meg å komme forbi orda eg og ikkje. De klinger ikke i munnen min. I andres nynorske munner, gjerne. Vakkert. Men ikke i min. Fremmed, heller. Konstruert. Jeg skulle konstruere mitt eget språk, med jeg og ikke, med hjematt og sitt på en sten, sitt i sola og strekk på et ben. Men så spørs det bare: Vil noen ha det, og lese det?

Lina