Murveggtanker om natur -om teori og praksis

Rett ovenfor meg, på andre siden av kontorpulten, ser jeg inn i en jevn flate, materialisert i form av en grå murvegg. Jeg sitter stille på min kontorstol og kikker ofte på denne murvegg når jeg hever blikket ifra pc - skjermen (en øvelse jeg ofte gjør) og forsøker å tenke nye gode og lure tanker. Antageligvis leter jeg samtidig etter inspirasjon, overbevisning og stimulans i slike øyeblikk.

Jeg var kanskje litt i tvil til å begynne med, men er nå sikker i min sak. Toppen av ironi er for meg det jeg har gjort mest den siste måneden – nemlig å sitte stille inne, dag etter dag, ha ytterst sporadisk kontakt med andre mennesker, la kroppen forfalle, huden blekne og tankerekkene gå i ring, mens jeg gjør hva? – Jo, skriver store høyløftige abstrakte masterord om hvor flott og viktig det faktisk er å være i bevegelse, være i bevegeles ute i natur.

Jeg finner meg selv midt inne i en hektisk innspurt på min mastergrad, og innser jeg har sett mer på murveggen bak kontorpulten enn til den knallrunde sola som, har jeg blitt fortalt, har vært enerådende på himmelen den siste drøye uka. Jeg sitter stille på min stol og skriver flotte ord om friluftslivet, jeg sitter stille og skriver om hvor meningsfullt og, underforstått, hvor viktig det er å oppsøke natur, bevege seg i natur, møte natur, møte verden. Hvor essensielt det er for mennesket å handle og kommunisere aktivt med sine omgivelser. Jeg skriver at et aktivt møte med natur er kilden til mange gode naturopplevelser. Nettopp derfor er det viktig å forske på disse verdiene tenker jeg. Få disse ned på papiret – opplevelsesperspektivet, helseverdien, de fysiske og mentale. Jeg må være med på å dokumentere dette på skikkelig vis, slik at ingen fra øvrigheta kan planere og legge asfalt over våre skoger og fjell, uten først å ta de individuelt betingede ikkekvantifiserbare behov til grundig vurdering.

Dette er viktig tenker jeg, og kikker enda nøyere på murveggen foran meg. Forsøker å overbevise meg selv om egen hensiktsmessig tidsdisponering, forsøker å innse at dette isolerte boblelivet er verdt det, selv om jeg nå opplever meg selv mer fremmedgjort de fenomenene jeg setter høyt og forsker på, enn jeg noen gang før har vært. En ting er å tenke, noe ganske annet å gjøre.

Og jeg trøster meg selv i de tyngste stunder at en vakker dag vil disse tankene jeg har båret med meg i snart tre år være samlet og stiftet i hop mellom to permer, klare til å bli uttrykt, klare til å kommunisere aktivt med omverden. Da skal de være en relevant og ubestridelig del av en større virkelighet enn den som bare eksisterer under min kortklipte skalp. Jeg trøster meg med at disse mastergradstanker snart skal få snakke med og bryne seg på andre, teste sin effekt på ulike miljøer, kort og godt kunne hente respons ifra andre landskap enn fra den grå murveggen bak pc`en. (Mens jeg bedriver denne form for egenterapi, forsøker jeg samtidig å fortrenge erkjennelsen av at de aller fleste mastergrader ender opp som bokhyllefyll, aller innerst i høyskolebiblioteket. Ubrukt og ulest, forvist til evig fortapelse i de mørkeste arkiver)

Gode tanker, gode uttrykk, gode budskap og gode ideer kan romstere så lenge de bare orker i eget hode, uten at de får muligheten til å bekrefte seg selv, uten at de gis muligheten til å eksistere og handle aktivt i verden utenfor. Da er det umulig å vite om alle disse tanker og ideer faktisk hadde noe å gjøre der ute, om de faktisk ville gjort en forskjell, om de ville hatt en effekt og betydning for andre enn deg selv. Det var når jeg satt og tenkte på akkurat dette jeg forstod at det nettopp er denne typer kvaler og bekymringer Volum er med på å eliminere. Nå skal jeg ikke sidestille min frustrerte mastergradsprosess med de arbeidsperioder alle våre spennende og dyktige Volumdeltagerne går igjennom, men jeg tror likevel de fleste skapende mennesker opplever mye av den samme type følelsen, om det så er hjemme i sitt atelier, i sitt musikkstudio, i redigeringsbua, ved forfatterpulten, i øvingslokalet eller på scena. De undrer på om sitt åndsmateriale noen gang skal få lov til å prege verden på noe vis, få være en fullgod del av den.

Nettopp det får de anledning til å realisere gjennom Volum. Der får de sin fortjente mulighet til å kommunisere sine nye spennende tanker, pakket in i et like spennende og originalt uttrykk. De får virkeliggjort dem, bekreftet dem ovenfor seg selv, samtidig som vi andre får lov til å ta del i denne nye spennende variant av virkeligheten. Og denne muligheten de gies til dette? - Det er Volum det - arena og utstillingsvindu for nye og gamle uttrykk, for det uprøvde og prøvde. En ny og fullgod bit av vår virkelighet som publikum, Volumdeltakere og vi i Volumstyret skal få lov til å oppleve til St. Hans. Denne Volumhelga skal jeg være ute så mye jeg kan, langt vekk ifra sterile intetsigende kontorlandskap. Og skulle jeg likevel finne meg selv sittende med blikket festet på en grå murvegg i løpet av den perioden, må det være fordi denne veggen er en del av en installasjon, med et eget budskap en av våre Volumdeltagere ønsker å kommunisere. Jeg føler meg beriket allerede.

Knut Egil