- a Klara gikk til hu var hundre år.

Vi vet det så godt alle sammen. Hver og en som har vøksi opp i byen som har delt seg sjøl fra Glomma med en diger vei, vet vi at Elverum av og til kan være skikkelig stille. På et eller annet tidspunkt bestemte noen få ambisiøse elverumsinger seg for at byen var FOR stille. Detta var en nødt til å gjøra noe med. Vi lager en festival!

I år er vi ti engasjerte sjeler som sitter i styret for Volum 07. Vi bor i fem eller seks forskjellige byer, og i St.Hanshelga (som nærmer seg med noen fryktelige kjempesteg) får vi se hvilke resultater arbeidet vi har lagt ned de siste to åra høster. Det er spennende. Jævlig spennende. Og alle ti lurer vi nok i sene timer på om detta i det hele tatt kommer til å gå. Men som de aller fleste vet og har erfart: ”alt går, alt går, a Klara gikk til hu var hundre år”. Det er denne setningen som holder min mage sånn passe kald i disse dager.

Og en kan spørre seg sjøl: hvorfor gidder vi? Hva er det som gjør at vi velger å legge ned så utrulig mye krefter og energi i noe som vi ikke får ei krone tilbake for? Jeg kan bare svare for meg sjøl. Når en ikke jobber for penger, så jobber en for noe annet. Dugnadsarbeid og frivillig innsats dreier seg om engasjement, et brennende og innstendig ønske om å få til noe. Noe som en sjøl synes er viktig, og som en håper at også andre kan se viktigheten av. Jeg er av de som ble født med et gen som heter ”voldsomt engasjement” Det kan være ei pest og en plage, ikke bare for meg sjøl, men også for de rundt meg. Særlig når en ser på dagsrevyen. Men jeg føler meg heldig. Uten gen for engasjement hadde min hverdag vært fryktelig tom. Jeg tror de andre ti føler det samme.

Jobbinga med Volum gir også en utrolig tilfredsstillende følelse. En ser tydelig at jobben en gjør gir resultater og stor glede for andre enn en sjøl. Både engasjement og resultat er viktige grunner til at jeg synes all jobben er verdt det. Men det er ikke hovedgrunnen. Hovedgrunnen er enkel. Det er all moroa.

Ti tullinger har bestemt seg for å gi Elverum kultursjokk. I 2005 gav vi byen et rosa sjokk, og lite vet Elverums befolkning om all moroa vi hadde når vi sto i garasjen hjemme i Hagaroa og malte en gammal bil. Og all fnisinga i det vi sprayet på sølvsommerfugler på panseret. Men aller mest lo vi nok når vi tauet vidunderet til Leiret. All glisinga er min egen motivasjon. Det er det som gjør det hele verdt det.

Volum er en ufattelig artig jobb. Humoren og samholdet er for min del kjernen i sjølve festivalen og gleden ved dugnad generelt.

Og jeg har gode nyheter til dere folkens. Om litt over en måned sparker festivalen i gang. Og for å få detta til å gå, klarer vi ikke lenger dra lasset alene. Vi har gapet over for mye, vi har visst det hele tiden. Og vi har gjort det med vilje. Vi har lukket øynene og tenkt ”alt går alt går, a Klara gikk til a var hundre år”. Ta del i Volum. Hjelp oss til å få dette til å gå. Bli med på showet og kjenn den deilige følelsen.

Hva får du for det? Du får en hel festival. Og ufattelig mye moro på veien.

Maren.