Nødvendig propaganda

Informasjonen flyter. Vi bombarderes av inntrykk og må etter beste evne sile ut det lille som er relevant blant en rekke uvesentligheter. Overalt hvor vi vender nesa er det noen som ønsker vår oppmerksomhet. Informasjon som kjemper en innbyrdes kamp for å nå frem til den sterke forbrukermakta. ”Hør på oss, kjøp meg, dette er veien, sannheten og livet til lykke, det koster bare…”

Som oftest er det dessverre snakk om et produkt eller budskap som må selges for å overleve.
Jeg velger å tro det er et godt budskap vi leverer, selv om vi i Volum også er avhengig av en viss inntekt for å overleve.

Det er ingen tvil om at vi holder dugnadsånden i livet, men det er begrensa hvor langt en kan komme, selv med ei rive og en velfylt pose idealisme i henda. Noen kontanter trenger selv Volums ildsjeler for at det skal bli balanse i regnskapet.

Jeg hang opp plakater og flyers om Volum på Høgskolen her forleden. Jeg merket hvor lett det var å adoptere tankebanene til en kynisk selger, hvor jeg på den mest utspekulerte måte ønsket å få flest mulig å se mitt merkenavn. Jeg sprang opp til en forelesningssal og hang opp plakater på en hvit, umerka vegg (som helt sikkert ikke var mynta for plakater), fordi det om en liten stund skulle samles en rekke mennesker til seminar der. Jeg la Volumflyers på stoler, i hyller, på bord, på disk, på dører – overalt hvor folk var nødt til å hvile blikket for noen sekunder. Etter en svett joggerunde rundt i skolens lokaler, slang jeg meg fornøyd inn i bilen, og vrei om tenninga. I det samme radioen fikk livgivende strøm, fikk jeg høre de aller siste linjer av en gammel Briskebylåt. ”This is propaganda” var de eneste ordene jeg fikk høre før tonene ble fadet bort, og jeg blei for et øyeblikk sittende igjen i stillheten med en dårlig samvittighet. ”Ja, der fikk jeg den” tenkte jeg – nå har jeg blitt en av de som dynger ned postkassene til skikkelige folk med irriterende propaganda. Jeg har blitt en reklamemann som prakker på mennesker merkenavn og salgsbudskap, hvor jeg kynisk gjør min markedsføring for egen vinnings skyld.

Samvittighetsgnaget gikk imidlertid raskt over. Jeg er helt sikker på at vi i Volum er et helt stillehav ifra å være verken kommersielle eller kapitalistiske av oss, selv om vi er helt avhengige av at en del publikum kjøper våre billetter. Prisen for festivalpass er for en symbolsk sum å regne, men vil likevel høyst sannsynlig være tilstrekkelig for å gjøre dette gedigne dugnadsprosjektet mulig. For det nettopp hva det er - en kjempestor dugnad i beste Gerhardsenånd, dog med en profesjonalitet over hele fjøla.

Da mener jeg det er verdt å kjempe for at Volumnavnet kommer ut til folket, verdt noen tvilsomme plakatopphengninger, føtter i dørsprekken, offensive telefoner, freidige forespørsler om lån og hjelp, samt noen private styremedlemskontoer som går dyktig i minus. Det er verdt det, selv om vi rent praktisk utfører de samme propagandahandlinger som enhver annen bedrift gjør for å få frem seg og sitt. Jeg velger å tru vår markedsføring er et ledd i å spre et meget godt budskap, og at vi taler for en kjempeviktig sak for regionen vår. Og uavhengig av billettsalg - det er fordi vi ønsker å dele vårt spennende kunstprogram med så mange som mulig, vi løper rundt og roper VOLUM! til alle vi møter.

Nå vil sikkert de fleste andre som markedsfører seg hevde de gjør det for en god sak, at de fronter gode verdier alle bare må få ta del i. Det blir en umulig jobb og diskusjon å finne ut hvem som har de beste intensjoner og verdier, men at Volum bare ønsker å gjøre godt for sjela til folk, det er jeg overbevist om. Vi fortsetter med å sette Volum på dagsordenen. Vi trenger publikum, publikum trenger Volum. Da må vi se igjennom fingra med at vårt navn må henges opp på ubesudla hvitmalte vegger til tider.

Vi sees på festival!

Knut Egil