”Brøstmjølk i auge”

En skal alltid være åpen for hvor, når og av hvem en mottar gode råd og tips. Verdifull kulturinnputt om de underligste emner kan vi åpenbart få når vi venter det som minst. I mitt tilfelle setter jeg alltid pris på å få utvidet min horisont innenfor feltet bevegelseskultur, og da først og fremst knyttet opp til mitt arbeid innenfor friluftslivsfaget.

Midt i november 2006 unna Sølvi og jeg oss en pause i hverdagslivet. Vi reiste til Bergen for å få litt åndelig påfyll, og kanskje få gjort unna litt julehandling. Vi tok inn på Skansen Pensjonat som ligger litt oppi lia for fisketorget, bakenfor Fløybanen. Godt fornøyde med en bolig med en upåklagelig utsikt over byen, forberede vi oss til å virkelig gjøre Bergen. I lomma hadde vi to teaterbilletter, og våre hjerner hadde for lengst fininnstilt seg på forestillingen ”Bikubesong”, som vi skulle se på Logen Teater seinere på kvelden. Vi leste litt i boka til Frode Grytten for å få frisket opp persongalleriet han har plassert i ei boligblokk på Odda, mens vi delte en øl og snakket om Smithslåter. Vi så frem til det som ventet oss ute i den store verden, og hadde forøvrig ingen anelse om de impulser som snart skulle berike oss i vårt eget rom på vårt aldri så lite Bergen-vorspiel.

Vi skrur på den lille tivoliradioen på nattbordet mens vi legger de siste planer for kvelden. Ut fra høytaleren klinger toner ifra P2 og vi lar den forbli på den frekvensen uten å tenke noe mer over det. Kulturkanal nr en fyller rommet. Til å begynne med legger jeg ikke riktig merke til hva slags emne det er snakk om, men fatter etter hvert større interesse for radiosamtalen. Programmet ”Museum” er på lufta. Innimellom programledernes dialog om levekåra på tidlig 1900-tallet, spiller de av gamle lydbånd ifra samme tidsepoke. Og idet Sølvi og jeg har bestemt oss for å bryte opp og rusle ut i de trange bergenssmauene, spiller programmet av et gammelt lydopptak med en fjellbonde fra Nordland. Bonden blir intervjuet, og forteller på sitt lokalmål om den gang det nesten gikk riktig ille med ham. Han legger ut om den gangen han var på sledetur over fjellet ifra Sverige til Mosjøen, og det ikke gikk bedre til enn at gubben klarte å bli snøblind. Å bli snøblind er ingen spøk må vite, og vi får fortalt at det var på håret at mannen fikk kara seg ned og hjemmat til garden. I intervjuet pensler de så inn på hvordan det gikk med synet hans etter å ha berget seg hjem, hvor så gubben gnåler frem følgende resept på vaskeekte dalommål - la meg derifra få sitere: ”Ja, æ kom mæ hemmat, og når æ fækk mæ litt brøstmjølk i auge, ja, da gjekk det etter kvart over”. Sitat slutt.

Brøstmjølk i auge har undertegnede aldri blitt presentert som en akseptert og praktisert metode inne turførstehjelp, og programlederne av ”Museum” sådde da også seinere i programmet tvil om denne metodens fortreffelighet. Jeg har imidlertid ingen problemer med å se nytten av en slik type behandling, og er villig til å godta dette som en fullverdig metode innenfor førstehjelpens ABC. Skulle jeg noen gang slumpe til å være med en ammende kvinne på vintertur, skal jeg seriøst vurdere å legge igjen snøbrillene mine hjemme. Riktig botemiddel på blindheta vil jo være medbrakt likevel.

La oss nå ikke glemme forestillingen på denne berikende dagen. Boka Bikubesong er skrevet av tidligere Volumdeltaker Frode Grytten, og teaterversjonen svarte til forventingene, og gjorde vår kveld i Bergen til en fullkommen kulturaften. Moralen ifra det hele må kunne oppsummeres i to punkter: For det første er P2 en suveren vorspielkanal, uansett hva kveldens agenda måtte være. For det andre, og ikke minst, må vi huske å etterfølge den kjente og kjære fjellvettregelen: Lytt til erfarne fjellfolk! Det er tydeligvis ikke grenser for hvilke yrkeshemmeligheter disse gamle ringrevene går og bærer på.

God tur!

Knut Egil, økonomiansvarlig

Et eget rom

Ei bok jeg stadig kommer tilbake til, er Virginia Woolfs A room of one’s own fra 1929. Det er et langt essay hvor hun skriver om nødvendigheten av at kvinner skal ha sitt eget rom, noe som var en veldig moderne tanke på den tida, men kanskje mer sjølsagt i dag. Et sted man kan trekke seg tilbake, være alene, tenke og fundere, skrive eller utfolde seg på andre måter. Det er nødvendig for kreativiteten, for sjølrespekten, for å finne fram til sine egne grenser og huske hvem man er. Hvem er jeg, når jeg har rom, tid, til å kjenne etter?


Jeg tror alle trenger et slikt rom, kvinner som menn, kunstnere som ikke-kunstnere. Det er noe med behovet for å stenge resten av livet ute noen øyeblikk, noen timer; rydde opp i seg sjøl, finne tilbake til pusten som går helt ned i magen, finne tilbake til de virkelig viktige tingene. Noe man kanskje glømmer ellers i hverdagen, når man over lang tid lever for tett innpå hverandre, er omgitt av ansvar, krav, tidsfrister og gjøremål.


Dette er noe jeg har tenkt mye på i det siste. Det var helt klart ikke en del av planen å flytte hjem til mamma og pappa i en alder av 26 år. Nå har det likevel blitt slik, og jeg tenker at det er en midlertidig situasjon som ikke er ment å vare. Så gjelder det å gjøre det beste ut av det i mellomtida. Hvordan beholde seg sjøl midt i alt dette?


Det er da jeg merker ekstra godt at jeg må skape meg et rom hvor de andre rundt meg ikke har adgang, om det nå er et fysisk rom jeg kan gå inn i og lukke døra bak meg, eller et mentalt fristed jeg skaper inni meg når jeg tenker, hører musikk, leser bøker, planlegger livet mitt, ser framover, drømmer.


Og det er da jeg etter hvert får et akutt behov for å reise litt vekk. Og prøver å gå inn i en slags Amelie-aktig tilværelse for noen dager; hive av meg jobb-t-skjorta og ta på meg skjørtet og finskoa, leve litt utafor trivielle problemer som sjukdom, biler som trenger bensin, glatte veier, kjipe kunder på jobb og foreldre som ikke hører på samme radiokanal som meg. (”Nå står den på feil igjen!”) Så jeg bestemte meg for en time-out, satte meg på toget, og fant tilbake til mitt eget rom i gode gamle Trondheim for noen dager. Er det vemodig å ikke være student lenger? Ja! Men godt også. På en merkelig måte. For noen dager kan jeg bare drive rundt i byen uten å ha noen klare mål; jeg har kjøpt meg en lang svart kjole på en bruktbutikk, handla musikk, ei fransk bok i et antikvariat, og levd i ei venninnes varme retrohule, med tekopper, kafébesøk og en middag med litt for mange glass varierte typer alkohol på samme kveld… Bare det å våkne opp i et ukjent rom et par morgener på rad; jeg er et nytt menneske. Og om natta, når jeg skal krølle meg sammen på flatsenga og sove som et murmeldyr, fordøye alle inntrykkene fra dagen, DA vil hjernen min endelig tenke kreativt, er kommet i dette rette humøret; let’s party! sier hjernen, nå begynner moroa, fem om natta. Jeg har funnet tilbake til et boblende rom. Hurra for ferier.

Lina, litteraturansvarlig