En verden av festivaler!

Et kjapt Google-søk på ordet «festival» gir overveldende 217 millioner treff. Wikipedia kan fortelle at en festival er en «begivenhet, vanligvis arrangert av et lokalsamfunn, som fokuserer på et unikt aspekt ved det bestemte samfunnet». En festivals funksjon er «å søke å møte spesifikke sosiale behov og oppgaver, samt å sørge for underholdning» (min oversettelse).

Alle festivaler har ulike temaer og mål. Religiøse festivaler hyller en bestemt gud og bringer troende sammen. Kulturfestivaler formidler kultur av ymse slag til publikum, det være seg musikk, film, dans, teater, litteratur, kunst eller annet. Historiske festivaler ser tilbake på historiske epoker eller markerer datoene for viktige historiske hendelser i en kultur. Noen festivaler konsentrerer seg om naturfenomener eller overganger i naturen, som for eksempel skifte i årstider. Andre kan være en måte for grupper av mennesker å feire seg selv på, slik som ”gay pride”-parader eller festivaler for etniske minoriteter eller lokalsamfunn.

Det finnes festivaler til ære for mat og drikke (som for eksempel International Soup Festival i Krakow eller Prairie Dog Chili Cookoff & World Championship Pickled Quail Egg Eating i Texas), for historiske personer (som Ibsen-festivalen) eller for ulike fagområder eller interesser (som Cambridge Science Festival eller Norsk Bridgefestival).

Det finnes en festival for bortimot hvert eneste merkelige tema man kan tenke seg. Hva med Penisfestivalen i Japan for eksempel? Eller Frozen Dead Guy Days i Colorado, som er basert på historien om en frossen, norsk bestefar? Det er i sannhet mye rart der ute. Andre underlige varianter finner du på askmen.com's uoffisielle kåring av verdens 10 rareste festivaler.

Kulturfestivalen Volum er en bitteliten fjert i Atlanteren i forhold til mange av verdens festivaler. Den er også forholdsvis ordinær – i alle fall sammenlignet med et par av de mer spesielle eksemplene nevnt ovenfor. Men allikevel er den noe helt for seg selv!
Volum ønsker å øke nærmiljøets kunnskap og interesse for lokalt talent, lokal skaperkraft og lokal kreativitet. Vi ønsker å bidra til et levende kulturmiljø, og jobbe for at Elverum kan bli et sted hvor det skal være mulig å leve av kunst og kultur. Volum bringer sammen et mangfold av kulturutøvere med rot i Elverum og omegn, og byr distriktets innbyggere på unike kulturopplevelser. Dette er Volums funksjon - og jammen blir det ikke god underholdning av det også!

Ranniz

Lina ser på: Nynorsk

En sjølransakende bloggpost denne gangen. Jeg stiller spørsmålet (og ikke uten hjertesukk): Hvorfor skriver jeg ikke nynorsk?

Jeg er fan av Olaug Nilssen og Tarjei Vesaas. Jeg leser gjerne Frode Grytten, Anna Gavalda i nynorsk oversettelse, Gunnhild Øyehaug og Tormod Haugland, Eva Jensen og Sigmund Løvaasen (som kommer fra min nabokommune, Trysil), Eldrid Lunden og Jon Fosse, Carl Frode Tiller og Ingrid Aanestad.

Jeg kommer, i følge det jeg kan skjønne og dessuten har lært, fra et område som bruker bokmål i skolen og det offentlige generelt, men som har så mange særtrekk i dialekta, at målet mitt (fra Elverum, som utgjør et veiknutepunkt i Sørøsterdal, en smeltedigel full av bygdinger, løtensinger, tryslinger, åmotinger og solunger) faktisk peker mer i retning av nynorsk enn av bokmål. Så sant jeg hadde prata som de gamle gjør, og slutta å knote slik jeg gjør etter flere år med sentrumsskole og byliv. Da norsklæreren min påpekte dette i tredje klasse på videregående, ble det ramaskrik blant de fisefine sentrumsungdommene (dvs. leiersinga fra Søbakken, for dem som er lokalkjente), som mest av alt ville få det til å høres ut som om de kom fra Oslo så snart de åpna munn). ("Den helvetes hovudstaden", sitat Olaug Nilssen). Kunne gjerne ha skrevi mer om Oslo her, men overlater det til Oalug Nilssen i første omgang.

Jeg har i flere år pukka på retten min til å skrive gras, mjølk, hjematt istedet for hjem igjen, sjøl istedet for selv. Jeg prøvde meg ei stund på sjølv (med v), men fikk beskjed om at det er nynorsk, og man må være konsekvent. Jeg prøvde meg ei stund med "å sjå", men fikk høre at det er nynorsk, og at jeg skriver bokmål. Jeg måtte overbevise veilederen min på masterstudiet om at jeg helt fint kunne skrive a-endelser på verb, bare jeg gjorde det konsekvent (han handla inn mat, jeg oppdaga noe nytt) og jeg skriver for eksempel "denne omarbeida versjonen" istedet for "den omarbeidede" (noe så tungt og heslig skal du lete lenger etter).

Kanskje er dette takket være 1) norsklæreren min på videreående, som åpna for bruk av radikale bokmålsformer "så lenge man bruker dem konsekvent" og 2) Arild Linneberg, som jeg har lest litteraturvitenskapelige tekster av, og fikk ståpels på ryggen da jeg oppdaga at det var lov til å skrive slik. 3) det har heller ikke vært dumt å lese Rune Christiansen, Kyrre Andreassen eller Thure-Erik Lund, 4) og det var frigjørende å lese lokale dialektinnslag i for eksempel Sigmund Løvaasens romaner Nyryddinga og Brakk, og Adelheyd Seyfarts Fars hus.

Men når det gjelder flere av de jeg nevner ovenfor (Andreassen, Linneberg, Christiansen, Lund) kommer de fra områder med utstrakt bruk av diftonger. De skriver at de veit, de blei og noen ble til og med kanskje heite om øra. De sitter på stein, får vondt i et bein. Her i Elverum er det svært lite bruk av diftonger i dialekta - vi har såkalt monoftongering. Det vil si at jeg sitter (eller sitt) på en sten, får vondt i benet, og det betyr IKKE at jeg dermed sagt later som om jeg kommer fra finere Frogner. Hvis jeg hadde røkt (røyka), ville jeg gått ut for å røke, ikke for å røyke. Og ville følt at jeg prater bred (ikke brei) dialekt når jeg sier det. Som demonstrert overfor, skulle jeg ønske det var mer akseptert at jeg skriver perfektum mer slik jeg snakker det: har skrevi (og jeg oversetter, for språkdøve: har skrevet), har kømmi (har kommet), har vøksi opp (vokst opp), har fønni (har funnet), har vønni (har vunnet). Jeg har dessuten lyst til låne mange nynorske sterke verbformer. Jeg vil heller skrive at jeg sitt (sit) enn at jeg sitter, at jeg kjem enn at jeg kommer.

Jeg konkluderer med at det er lettere å bruke (og få aksept for) mine radikale ønskeformer/dialektformer skjønnlitterært, altså kunsterisk (fordi kunsten skal være FRI), enn det er å bruke dem i offentlige brev, masteravhandlinger, rundskriv og rapporter. Jeg er sjøl tilhenger av at saklige, vitenskapelige, informative tekster skal være leselige og konsekvente uten for store krumspring og barrierer (jeg er ofte ute med den mentale rødpennen når jeg leser andrs tekster). Jeg innser at ingen avis vil ansette meg som journalist dersom jeg ikke kan fire på krava og underordne meg en mer konservativ (eller "normativ") bokmålsform.

Men når det kommer til kunsten, blir jeg trassig og personlig, og snur opp ned på disse krava. Enten det er hjemlengselen som gjør seg utslag, urspråket mitt, barndomsspråket, som vil opp og fram, eller om det er lysten til å skrive underlig, overraske, gjøre ting litt vanskeligere.

Jeg vet at hedmarkinger som f.eks. Liv Nysted har gått over fra bokmål til nynorsk i voksen alder, og føler seg friere med det. Men jeg klarer ikke få meg til å skrive helt nynorsk sjøl. Hvorfor?

Tam tara tam:

Jeg tror det har å gjøre med de forbanna orda eg og ikkje å gjøre. Det er UMULIG for meg å komme forbi orda eg og ikkje. De klinger ikke i munnen min. I andres nynorske munner, gjerne. Vakkert. Men ikke i min. Fremmed, heller. Konstruert. Jeg skulle konstruere mitt eget språk, med jeg og ikke, med hjematt og sitt på en sten, sitt i sola og strekk på et ben. Men så spørs det bare: Vil noen ha det, og lese det?

Lina

Rotlaus ungdom, kom til Elverum, kaup dykk hus

Å slå seg til ro i denne flyktige verden, full av endringer og muligheter, er jammen ikke lett. Slik sett var det enklere før. En visste både i geografi, borgerstand og yrke hvor en hørte hjemme. I dag er det verre – vi må velge vår identitet gjennom jobb, fritidssysler, interesser, tilholdssted og nettverk i et mylder av informasjon og handlingsmuligheter. Begrensning er så å si et ukjent begrep. Vi kan erobre hele verden, samtidig som det å faktisk velge ut noe, fort gir følelsen av å ha skuslet bort en rekke andre valgmuligheter.

Sammen med Sølvi har jeg valgt å kjøpe hus i Elverum. Og ja, jeg har ofte tenkt, slik jeg vil tro de fleste andre i vår livssituasjon også har tenkt, at ”nå blir jeg gjeldsslave, nå blir jeg låst, alle veier er lagt for meg. Min handlingsfrihet er borte, jeg må gjøre det som forventes, nå må jeg bli voksen, jobbe hundre prosent, få unger, slutte å leke, slutte å feste, slutte å plystre, gå med lutet rygg, kutte kontakten med alle, slutte å dra på ukeslange turer. Bare alvor, bare slit. Takk og farvel til livet, the bells tolls for me Hemingway!”

Dette er selvfølgelig tull.

Nå veit jeg hvor min base de nærmeste årene er. Et spørsmål mindre å gruble seg syk på. Nå kan jeg med trygghet vende blikket mot den store verden, vel vitende om jeg har noe stabilt og eget å vende tilbake til når inntrykkene har blitt mange og må bearbeides. Og skulle jeg bli veldig hjemkjær og stort sett holde meg hjemme, kan jeg et steinkast østover tre på meg skia og gå inn i skogen - gå mange mil, både i og utenfor oppkjørt løype. Et steinkast vestover, og jeg kan sjøsette min kano i Glomma, og padle med fiskesnøret på slep, samtidig som jeg kan kikke på både beveraktivitet og et rikt fugleliv. 5 minutter med sykkel nordover, og jeg kan få meg denne kaffelatten, akkompagnert av dagens aviser og fremmende mennesker å studere, hvis det er sånn at slike behov skulle melde seg. Sørover, øh, har jeg metropolen Kongsvinger innen rimelig kjøreavstand. Og rett utenfor stuevinduet har jeg plass nok for min egen snikkarbod, nok teltplass til alle mine venner og kjente, og en arena for et helt mesterskap i kubb. Hva mer kan en begjære?

Et rask kikk på boligprisene, og en romslig base i Elverum koster bare halvparten av hva et knøttlite krypinn i tigerstaden koster. Samtidig trenger ikke månedlige utgifter på et lån å bli så mye mer enn en gjennomsnittlig husleie, i hvert fall ikke når en er to om det. Og Elverum er en by i vekst, en del spennende prosjekter og nybygg er på gang – Mest sannsynlig kan du selge boligen din for mer enn det du ga.

Jo da, det trengs sikkert en del tiltak og initiativ på kulturfronten. Flere tilbud bør bli etablert i Elverum, men dette er jo spennende utfordringer å ta tak i for alle oss kunst- og kulturinteresserte.

Kom til Elverum, slå dere ned. Den øvrige verden vil fortsatt være der ute, innenfor god rekkevidde for utforskning.

Vi vil ha unge, kreative naboer.

First, we take Elverum. Then we take the world.

Knut Egil

Hjem

I Hampi, India er dette noen sin inngangsdør. Eller, når jeg tenker meg om, er dette sannsynligvis mange sin inngangsdør. Ingen bor for seg sjøl i India. Alle bor sammen. Dette er stedet noen kommer hjem til hver dag. Akkurat nå ønskes noen velkommen av dette rommet. Og da slår det meg, hvor utrolig kjedelig velkomsten til min egen leilighet er. En småsliten gammel hotellgang fra nittitallet, med småslitt, pent støvsugd hotellteppe, pene, kritthvite vegger, og massevis av dører som fører inn til mennesker jeg aldri har sett. Min egen dør er i stivt treverk, og har lås for hotell-låsekort. Den funker ikke. Jeg bruker helt vanlig nøkkel i nøkkellåsen over. I entreen inne i leiligheten finnes juksemahogni, og det første jeg får i trynet når jeg kommer inn døren, er meg selv. I full figur. Til venstre henger jeg jakken.

Sannsynligvis ville en inder latt seg fascinere av min entré. På samme måte som jeg misunner hans. Eller hennes. Men en ting har vi felles. For henne lukter knallfarget murpuss det samme som støvsugde hotelltepper lukter for meg. Hjem. Jeg tror uansett jeg stikker ned til farvehandleren og kikker på de turkise boksene. Og med smil om munnen kan jeg livlig forestille meg hvilket forbanna leven det hadde blitt, om de andre ni totalt ukjente beboerene i 3.etg kom hjem til nymalte vegger en torsdag ettermiddag. En bit av India til det norske folk, velbekomme! Og neste dag: ekstraordinært styremøte i borettslaget. Møteplikt.

Maren